Jeg
skrev tidligere om at jeg var så heldig at jeg hadde fått plass i Nordsjørittet, et sykkelritt som går over 9mil fra Egersund til Sandnes 8.juni.
Men, jeg skrev ikke noe mer om hvordan jeg
hadde fått den plassen. Så det tenkte jeg å fortelle litt mer om nå.
Amnesty,
som jobber for menneskers rettigheter, annonserte tidligere om noen få ledige
plasser på to sykkel- lag som de har opprettet i forbindelse med Nordsjørittet og deres arbeid
om menneskers rettigheter. De delte ut noen plasser til Nordsjørittet, og det
var en av disse jeg var så heldig å
bli tildelt.
Amnesty
jobber jo, som sikkert de fleste vet, for mennesker som har blitt eller blir akkurat i dette øyeblikk, urettferdig
behandlet. Folk som blir torturert, henrettet uten “riktig behandling” eller
som blir utsatt for andre grusomme hendelser, er dét denne organisasjonen
jobber for og mot.
De
har som mål å gi alle mennesker den
rettigheten som de har rett på (selv om det tydeligvis ikke er noe
“alle” ser på som deres rett, dessverre). Men det er altså dét Amnesty ønsker,
å gi alle mennesker et bedre liv. Et liv uten urettferdig behandling og for
retten til å bruke sin stemme.
Og
det de gjør, nytter. De har bidratt
til å forhindre tortur. De har
bidratt til å stanse henrettelser. Og de har
bidratt til å gi aktivister som star i fare, som selv jobber for urettferdig
behandling av andre mennesker, beskyttelse.
Så
det de gjør, funker. De hjelper stadig andre mennesker, som ikke er like
heldige som det vi i Norge er, med et system som er “lagt til rette” for en
skikkelig behandlig.
Men,
det er stadig mennesker der ute som trenger deres beskyttelse. Og det er
liksom de vi som sykler for Amnesty i Nordsjørittet, symbolsk sykler for.
Vi sykler for å gi dem som ikke kan beskytte seg selv, en stemme. En stemme for
rettigheten.
Jeg
sykler for å vise min støtte til Amnesty, og for å gi dem en ekstra stemme. Min stemme.
Jeg
sykler spesielt for en mann med navn
Khalil Ma´toug. En mann som har jobbet som menneskerettighets-advokat i mange
år, og som selv har forsvart
hundrevis av politiske fanger, og samvittighetsfanger i Syria. Han er i tillegg leder for Syrian Center for Legal Studies and Research. Nå frykter
Amnesty for han skjebne…
2.oktober
2012 var Khalil og hans venn Mohammen Thatha på vei til Khalil´s kontor. Men
dit kom de aldri.
Han er blitt observert i et fengsel i Damaskus, av andre medfanger, men myndighetene i landet nekter likevel for at
de ikke har arrestert ham. Nå frykter
Amnesty International for at han er blitt utsatt for en tvungen “forsvinning”,
på same måte som flere andre også blir i Syria. Med ordet “forsvunnet” menes
det at disse menneskene er utenfor lovens beskyttelse og står derfor i stor
fare for å bli utsatt for tortur og andre grove brudd på menneskerettighetene.
Det
er også uvisst om skjebnen til Mohammen, Khalils venn, har lidd “same skjebne”.
For heller ikke han har de noen som helst informasjon eller historie om,
lenger. Da han også “forsvant” på samme tidspunkt som Khalil…
Dette
gjør at Amnesty nå jobber instenst for å spore opp hvor disse to nå befinner
seg, og de er dybt bekymret fordi påtalemyndighetene selv benekter at de er
arrestert av dem, til tross for at det faktisk er vitner som kan bekrefte, at
de er blitt sett i fangenskap så nylig som for 5-6 uker siden.
Det
som Amnesty International nå krever er at:
-
syriske myndigheter umiddelbart informerer disse to forsvunnede´s familier, hvor de holdes og hvilken behandling de får
-dersom
der er arrestert kun på bakgrunn av Khalil Ma´tougs menneskerettighets arbeid
eller for å ha benyttet seg av ytringsfriheten, må løslates betingelsesløst og umiddelbart
-
syriske myndigheter beskytter de arresterte mennene mot tortur og annen
umenneskelig behandling. At de får gjennoppta kontakt med familien og
advokatene sine, og at særlig Khalil som lider av en alvorlig lungesykdom, får
tilgang til all nødvendig medisinsk behandlig
Det
er altså han jeg sykler for den
8.juni. Det er han jeg ønsker å
fremme i denne saken, og dette rittet. Og det er Amnesty som er grunnen til at
jeg får være med og vise og gi min stemme til deres arbeid. For Khalil og hans
venn, og alle de andre.
Jeg håper at flere skal få øynene opp for Amnesty og hva de jobber med. Og
jeg håper det er flere som kunne
tenke seg å gå inn på sidene deres, og gi litt av deres tid ved å signere noen
(eller flere) av arbeidene de jobber for. Jeg lover, det tar ikke mange sekundene å skrive under.
Bl.a
så har de en fb-side, som kan være vært å sjekke ut. I tillegg til en
internettside (hvor du også finner flere signerings-skjemaer), og en blogg.
Så
da vet dere dét, jeg fikk plass i Nordsjørittet pga. Amnesty, og jeg sykler
derfor for å fronte deres saker. Med spesielt én person i tankene denne dagen…
Takk, Amnesty!
