Selbuvotten som fasinerte meg..

Jeg er en person som ikke er av den mest "kreative" sorten. Med det, så mener jeg at jeg ikke er så flink til å komme opp med nye ting, som å tegne nye kreasjoner, oppskrifter, designe osv.
Jeg liker best, har jeg funnet ut, å lage ting som allerede er funnet opp. Det som allerede er på markedet.  og så kan jeg "kopiere" andres kunstverk (eller gjøre dem litt mer "mine").

Jeg har tenkt litt på dette en stund nå, og siden det tross alt er en del av "faget" som en strikketilvirker skal kunne, så har det gitt meg litt bekymringer rundt dette. Frem til nå, for jeg har nemlig funnet ut at jeg kan jo være en av dem som tar vare på tradisjonene rundt kulturarven vår; strikking.
For jeg mener, noen må jo sørge for å bringe videre den gamle tradisjonen, slik at den ikke blir glemt, ikke sant?

Jeg satt og leste i boka "Selbuvotten" i går, og da tok jeg meg selv i å tenke, at det faktisk er ganske interessant å lese om historien til denne tradisjonelle, norske votten. Som faktisk, tro det eller ei, kommer fra et sted som heter Selbu.
Jeg syns det var utrolig inspirende, og fasinerende, å lese om hvor den kommer fra, og hvordan utviklingen har blitt etter hvert som årene har gått.

Visste dere f.eks at det var en ung jente med navn Marit Guldseth, som sommeren 1856 strikket det aller første paret med votter? Og at det var fra gamle bilde-vevtepper -og broderier i hjemmene på den tiden, hun fant inspirasjon til å bruke åttebladsrosa? Som nå blir karaterisert som den populære "selburosen"?

Enda en ting jeg fant interessant når jeg leste i denne boken, var at det før i tiden (frem til slutten av 1800-tallet/begynnelsen på 1900-tallet) var vanlig å gi bort egetstrikkede selbustrømper til sin kommende brudgom? I tillegg til at du måtte strikke til svigerfar, svogrer og eventuelle gudbarn. For ikke å glemme at svigermor måtte få nytt kjoletøy og brudgommens søstre måtte ha blusetøy?
Så da var det ikke tid til å somle, hvis du noen gang skulle rekke å gifte deg i sånn passelig sømmelig alder...

Gave til brudgommen?

For ikke å glemme at alle kvinnene som skulle i bryllupet, måtte strikke sitt par med votter å ta med seg, som gave til en mannlig gjest(den hun var gift med). Som da var brudens oppgave å finne hvilken vott som "tilhørte" riktig mann.

Gave til en av de mannlige gjestene i bryllupet?

Det er mye mer som står i denne boken som jeg fant fasinerende, men som jeg ikke skal skrive om her. Mest fordi jeg ikke tror dere ville finne dette like interessant som meg. Men hvis det er noen som interesserer seg for gammel kultur(?)historie, så kan jeg virkelig anbefale dere å kjøbe/låne denne boken. For det var myye gøy å lese!

17.mai-votter, med ekstra fin "mansjett"

Jeg har jo nevnt tidligere, at jeg alltid har hatt lyst til å finne noe jeg er god på. Som kanskje jeg kunne blitt best i. Det er jo derfor jeg liksom alltid har "gitt alt" innefor det jeg driver med akkurat der og da, for å kunne bli best. Men så har jeg vel dessverre innsett at, etterhvert som jeg har drevet litt med de ulike (sports)grenene, at jeg ikke har noe supertalent i noen av dem. Hverken løping, sykling, fitness (eller, her var det vel egentlig de indre organene som sa stopp..), og helt sikkert ikke på langrenn heller. Selv om dette ikke er noe jeg har prøvd meg på, enda.
Det er vel bare å innse at jeg ikke har det i genene mine. Men at jeg får gjøre dette om til "hverdagsmosjon" for mitt vedkommende, og heller finne "noe annet" å drive med, som jeg kan være skikkelig god på.

Som da bringer meg tilbake til dette med å ta vare på gamle tradisjoner. Siden jeg ikke er så flink på "nye tradisjoner" som ikke er oppfunnet enda (=nye, kreative oppfinnelser), så kan kanskje dette være noe for meg? Min greie liksom?
For jeg er strukturert, og liker å holde meg til fakta. Så kanskje, kanskje, er dette "min greie"...