Nordsjørittet for Amnesty

Jeg skrev tidligere om at jeg var så heldig at jeg hadde fått plass i Nordsjørittet, et sykkelritt som går over 9mil fra Egersund til Sandnes 8.juni. Men, jeg skrev ikke noe mer om hvordan jeg hadde fått den plassen. Så det tenkte jeg å fortelle litt mer om nå.

Amnesty, som jobber for menneskers rettigheter, annonserte tidligere om noen få ledige plasser på to sykkel- lag som de har opprettet i forbindelse med Nordsjørittet og deres arbeid om menneskers rettigheter. De delte ut noen plasser til Nordsjørittet, og det var en av disse jeg var så heldig å bli tildelt.

Amnesty jobber jo, som sikkert de fleste vet, for mennesker som har blitt eller blir akkurat i dette øyeblikk, urettferdig behandlet. Folk som blir torturert, henrettet uten “riktig behandling” eller som blir utsatt for andre grusomme hendelser, er dét denne organisasjonen jobber for og mot.

De har som mål å gi alle mennesker den rettigheten som de har rett på (selv om det tydeligvis ikke er noe “alle” ser på som deres rett, dessverre). Men det er altså dét Amnesty ønsker, å gi alle mennesker et bedre liv. Et liv uten urettferdig behandling og for retten til å bruke sin stemme.

Og det de gjør, nytter. De har bidratt til å forhindre tortur. De har bidratt til å stanse henrettelser. Og de har bidratt til å gi aktivister som star i fare, som selv jobber for urettferdig behandling av andre mennesker, beskyttelse.

Så det de gjør, funker. De hjelper stadig andre mennesker, som ikke er like heldige som det vi i Norge er, med et system som er “lagt til rette” for en skikkelig behandlig.

Men, det er stadig mennesker der ute som trenger deres beskyttelse. Og det er liksom de vi som sykler for Amnesty i Nordsjørittet, symbolsk sykler for. Vi sykler for å gi dem som ikke kan beskytte seg selv, en stemme. En stemme for rettigheten.

Jeg sykler for å vise min støtte til Amnesty, og for å gi dem en ekstra stemme. Min stemme.

Jeg sykler spesielt for en mann med navn Khalil Ma´toug. En mann som har jobbet som menneskerettighets-advokat i mange år, og som selv har forsvart hundrevis av politiske fanger, og samvittighetsfanger i Syria. Han er i tillegg leder for Syrian Center for Legal Studies and Research. Nå frykter Amnesty for han skjebne…

2.oktober 2012 var Khalil og hans venn Mohammen Thatha på vei til Khalil´s kontor. Men dit kom de aldri.

Han er blitt observert i et fengsel i Damaskus, av andre medfanger, men myndighetene i landet nekter likevel for at de ikke har arrestert ham. Nå frykter Amnesty International for at han er blitt utsatt for en tvungen “forsvinning”, på same måte som flere andre også blir i Syria. Med ordet “forsvunnet” menes det at disse menneskene er utenfor lovens beskyttelse og står derfor i stor fare for å bli utsatt for tortur og andre grove brudd på menneskerettighetene.

Det er også uvisst om skjebnen til Mohammen, Khalils venn, har lidd “same skjebne”. For heller ikke han har de noen som helst informasjon eller historie om, lenger. Da han også “forsvant” på samme tidspunkt som Khalil…

Dette gjør at Amnesty nå jobber instenst for å spore opp hvor disse to nå befinner seg, og de er dybt bekymret fordi påtalemyndighetene selv benekter at de er arrestert av dem, til tross for at det faktisk er vitner som kan bekrefte, at de er blitt sett i fangenskap så nylig som for 5-6 uker siden. 

Det som Amnesty International nå krever er at:

- syriske myndigheter umiddelbart informerer disse to forsvunnede´s familier, hvor de holdes og hvilken behandling de får

-dersom der er arrestert kun på bakgrunn av Khalil Ma´tougs menneskerettighets arbeid eller for å ha benyttet seg av ytringsfriheten, må løslates betingelsesløst og umiddelbart

- syriske myndigheter beskytter de arresterte mennene mot tortur og annen umenneskelig behandling.  At de får gjennoppta kontakt med familien og advokatene sine, og at særlig Khalil som lider av en alvorlig lungesykdom, får tilgang til all nødvendig medisinsk behandlig

Det er altså han jeg sykler for den 8.juni. Det er han jeg ønsker å fremme i denne saken, og dette rittet. Og det er Amnesty som er grunnen til at jeg får være med og vise og gi min stemme til deres arbeid. For Khalil og hans venn, og alle de andre.

Jeg håper at flere skal få øynene opp for Amnesty og hva de jobber med. Og jeg håper det er flere som kunne tenke seg å gå inn på sidene deres, og gi litt av deres tid ved å signere noen (eller flere) av arbeidene de jobber for. Jeg lover, det tar ikke mange sekundene å skrive under.

Bl.a så har de en fb-side, som kan være vært å sjekke ut. I tillegg til en internettside (hvor du også finner flere signerings-skjemaer), og en blogg.

Så da vet dere dét, jeg fikk plass i Nordsjørittet pga. Amnesty, og jeg sykler derfor for å fronte deres saker. Med spesielt én person i tankene denne dagen…

Takk, Amnesty!