Dagen jeg ramlet og slo hodet i flisene

Tirsdag 18.juni la jeg ut på tur i finværet på rulleskøytene mine. Det var en veldig fin tur, med god temperatur og sol, og det gikk veldig bra å gå denne dagen. 

Helt til jeg var nesten hjemme igjen.... 

På vei ned en relativt lang bakke, bremset jeg godt opp, slik at jeg ikke skulle få for stor fart nedover hele bakken (siden jeg syns det er litt skummelt på rulleskøyter). Men da jeg var nesten helt nede i bakken, kanskje 1/3 igjen, så tenkte jeg at jeg sikkert kunne slippe opp bremsa, og bare renne resten uten.

Veel, for å si det sånn... dét skulle jeg aldri ha gjort! For med én gang jeg slapp bremsa, så var det akkurat som om hele tyngdepunktet på skøytene -og meg, ble helt "feil" og jeg begynte å tippe forover. Jeg klarte å stabilisere meg sånn noenlunde, men da hadde jeg plutselig fått såpass stor fart på skøytene igjen, at de begynte å "vingle" litt sånn ut-til-hver-kant-og-så-inn-igjen gjentatte ganger, som da igjen førte til at jeg mistet balansen helt og falt. Eller, hvis du ser på sårene jeg har nå, så er det jo mer riktig å si at jeg sklei bortover(nedover) langs asfalten....

Så da satt jeg der da, men en puls på sånn 240 eller noe, og følte litt på hvordan det var å hyperventilere (av sjokk)! Før jeg kom meg opp på beina igjen, om enn noe oppskaket og opprevna i både hud og klær (slo heldigvis ikke hodet i fallet), og kom meg hjem igjen.

Fikk sagt at "jeg falt visst litt, jeg" til Geir, og gikk inn. Kjente allerede da, da jeg hadde stoppet opp utenfor huset, at jeg var litt sånn smårar og svimmel. Men tenkte vel bare at det var pga. varmen og væsketap i løpet av turen.
Så jeg klarte altså å svime av hele to ganger like etter at jeg var komt hjem og inn dørene. Først én gang da jeg satt på stolen (heldigvis så vet jeg kjennetegnene på hva som skjer i forkant av slike hendelser), hvor jeg bare plutselig "kom til meg selv igjen" og hadde ingen anelse om hva som nettopp hadde skjedd (ekkel følelse!). Som resulterte i en panikkslagen Guro og startet å hyperventilere.
Klarte å roe meg ned litt, og fikk akkurat gått på do, før jeg igjen datt i gulvet. Bokstavelig talt!

Som dere ser, så endte altså dette fallet (denne gangen slo jeg meg i hodet i flisene på badet), med at Geir ringte til 113, som kom, så, og deretter tok meg med til legevakten. Som igjen sendte meg videre inn til Stavanger og akuttmottaket der for en større undersøkelse (av bl.a. hodet).

Etter flere (natte)timers venting kunne jeg endelig få spise litt mat i sånn 2tiden på natten, og konstatert at jeg hadde en lett hjernerystelse (tror det var dét han legen kom frem til til slutt).
Og med beskjed om å ta det helt med ro uten trening i de neste 14 dagene, fikk jeg endelig lov til å reise hjem igjen i 3tiden. Heldigvis hadde jeg både min kjære Geir der óg min kjære, snille mor med, som støtte <3

Resultatet etter et par dager; en stor hevelse(kul) på låret!

Og et heftig skrubbsår på albuen og kneet... (ser bedre ut enn hva det egentlig er!)

Kjenner en liten kul i hodet, eller det er vel mer vondt enn en kul. Pluss litt stiv og støl i den delen av ryggen/nakken som tok imot støtet da jeg falt om på badet. Er også påpasselig med å smøre inn skrubbsårene godt med fuktighetskrem, både for å unngå (altfor mye) arr, men også fordi jeg føler det er dét som hindre meg mest på bevegelighetsfronten. At det er så stivt liksom...

Så da har dere altså grunnen, og hele historien (tror jeg) på hvorfor jeg måtte ta det litt med ro på data -og blogge-fronten. Og treningsfronten. Og tv-fronten. Og skolefronten. Ja, egentlig på alle sett og vis har jeg fått beskjed om å ta det med ro litt fremover. Så det er jo dét jeg prøver på da. Men det er neimen ikke lett skal jeg si dere!